Website TemplatesJoomla TemplatesWeb Hosting
    Home Historiske vandringer Historisk vandring fra Katterat stasjon, via nedre Hundalen og videre til gamle Haugfjell stasjon.

    Historisk vandring fra Katterat stasjon, via nedre Hundalen og videre til gamle Haugfjell stasjon.



    alt

    Katterat stasjon.

    Opprinnelig ble det anlagt fire møtestasjonen mellom Riksgrensen og Narvik: Djupvik (nedlagt 1925), Strømsnes, Sildvik (nå Rombak) og Hundalen (nå Katterat) for at trafikken med lastede vogner nedover og tomme returvogner oppover skulle kunne avvikles i tur.

    Den første stasjonsbygningen fra 1902 på Katterat står fortsatt; den ble senere bolig for baneformann. Nåværende stasjonsbygning er fra 1921. Transformatorstasjon (betongbygningen) fra 1923 og en tilsvarende stasjon i Narvik fordelt strøm fra Porjus ut på nettet langs banen den første tiden etter at banen var blitt elektrifisert.

    På Katterat stasjon var det ellers boliger for voktere, elektropersonale. Det var også skole her. Ved Katterat kan man også finne brystvern fra militær virksomhet/grensekonflikten i 1905.

    Herifra skal vi gå veien ned til Nedre Hundalen hvor vi skal krysse elva.


     

    På veien ned passerer vi et steinhus som bl.a. ble benyttet som dynamittlager.

    alt

     


    Snarvei til Norddalen.

    Når vi kommer til elva finner vi noen rester av brofeste for ei hengebru. Brua ble tatt av flom i 1959. Hovedbrua lå lenger ned i dalen, ved «nedre Hundalen».
     

     

    alt

    Handelsplassen i Hundalen år 1900. Helt til venstre sykestua. Bygningen nærmest oss var menighetshus og festlokale. Legg merke til vegetasjonen. I dag er stedet sterkt skogbekledd



    Nedre Hunddalen.

    Her førte staten opp to handelsbuer, materiallager, en sykebrakke og jernbanens forsamlingslokale. Sistnevnte ble benyttet også som skole, leseværelse, kapell for Rombaksbotn og Hundalen, og under tyfusepedemien i 1901 som ekstra lasarett.

    I tillegg var det melkeutsalg, 2-3 kafeer, smie og boligbrakker. I alt et tyvetalls bygninger som lå tett i tett på hver side av veien.

    Rett nedenfor brua lå inntaksdammen for Hundalsfossen kraftverk. Rørgaten sees tydelig i terrenget.

    Her er det et veikryss hvor veien går ned til Rombaksbotn.

    Vi krysser nå Hundalselva for å gå opp Norddalen. Denne brua ble bygget etter flommen i 1959 da flommen hadde tatt gammelbrua. Lenger opp i lia finner vi bl.a. snarveien over til Katterat. Etter anleggstiden var det en boplass her nede i lia - rester av huset ligger fortsatt like ved snarveien.

    alt

    Langs anleggsveien sees hestedrikker. I skogen ligger rester av telefonstolper. Det er usikkert om disse kan føres så langt tilbake som til anleggstiden, men det ble bygd telegraflinje fra Rombaksbotn langs veien til Vassijaure i Sverige og til Narvik.

    alt

    Norddalen.

    Norddalen var et administrasjonssted. Her ble bl.a. lønningene delt ut.

    De eldste bilder viser en rekke torvbrakker, som kanskje stod igjen etter den første anleggsperioden. Under det norske anlegget ble det satt opp trebygninger. Jernbanekontoret var i typisk jernbanestil.

    Tuftene er fortsatt synlige. Det huset som står nede i bakken er bygd i 1898 som anleggsbrakke, senere benyttet som vokterbolig. Nå eiet av oss i Narvik og Omegn Turistforening. Her sees rester av hageanlegg med tilførte busker og lerketre.

    Herfra skal vi oppover mot Bjørnfjell. Først krysser vi jernbanen og følger anleggsveien.


    alt

    Annleggsveien.

    Kaier, veier og linbaner trengte man for å få fram materiell, redskaper, mannskap og mat til bygningen av selve banen.

    Veien var blitt påbegynt i den engelske perioden 1885-1889, og var det første som måtte gjøres ferdig da arbeidet arbeidet startet opp igjen i 1898. I 1899 var veien kjørbar fra Rombaksbotn til Riksgrensen. Den er solid bygd opp med tørrmur, mange steder grøfter og solide stikkrenner, og står fortsatt nesten uten skader. På denne strekningen delvis sprengt ut i fjell. På de brattest stedene ble det satt opp rekkverk av tre. Fra berget på oversiden henger det noen steder ned tykke strenger. Disse var tidligere trukke til toppen av rekkverket for å holde det på plass.

    alt

    Litt lenger ned kan man finne borehull med sprengningsgryter som vitner om sprengnings-teknikken som ble brukt. De senere år er veien blitt ryddet på steder hvor det har gått ras og steinsprang. Men fortsatt kommer stein til å løsne fra fjellsiden – vær oppmerksom når du passerer ur, særlig forsommer og høst.

    alt
     

    Øvre linbanestasjon.

    Vinteren 1898-99 anla Sveriges Järnvägar en liten linbane fra bunnen av Norddalen opp hit. Dette ble så vellykket at banen året etter ble forlenget med en mindre bane oppover fjellsiden, til nordsiden av Brudeslørvann. Man overvant på denne måten de største stigningene på veien, og kunne la hestetransport overta på slakke strekninger. Anleggsveien ble bygd ned fra Brudeslørvannet og ned til grusgropa og derfra videre inn i Sverige – mot Vassijaure og Tårneträsk.

    Den nedre del av linbanen ble drevet av en lokomibil (damp) på 20 hk. den tok 1,6 tonn gods og brukte 20 min. hver vei. Den øvre «lille» banen ble drevet av en 8 hk-lokomobil.

    Ved veien ser du fundamentet av den øvre stasjonen. Her er også tufter etter flere lagerskur og gammebrakker, og litt nede i bakken kan man finne rester av selve linen. Lenger ned i lia står fortsatt et par av mastene, - de øvrige, ca. 10 stk. kan man finne restene av om man tar klatreturen nedover. Rett ovenfor veien er det skutt ut en bred renne i berget, for å gi plass for last for den lille banen som førte opp på fjellet.

    Vi går videre og passerer «Brudesløret» en elv som kommer fra Brudeslørvannet som ligger like innenfor bratta ovenfor. Når det er stor vannføring høst og vår ser elva ut som et slør.

    Vi går videre og passerer noen rasområder som nu er ryddet. Kikker vi opp i fjellet ser vi har det virker som om fjellet haller utover veien. Vi kommer opp til «benken». En fin rasteplass men god utsikt over fjell og dal. Videre passerer vi en flått liten dal med et fortryllende vann før vi kommer frem på kanten hvor vi ser den gamle Nordalsbrua.

    alt

     Nordalsbrua fotografert i 1904. Legg merke til personen som står på bakken like under tredje brokar. Det sier litt om størrelsen.

    Nordalsbrua.

    Det militære forlangte at det skulle anlegges en bro for at jernbaneforbindelsen raskt skulle kunne brytes. Et tidligere forslag gikk ut på å bygge bru over Hundalen, men Norddalshalsen ble valgt.

    Arbeidet med fundamenter begynte i august 1900, og brua ble overlevert i august 1902. Stein til brukarene ble tatt ut i berget omkring, bl.a. ca. 150 m fra bruhodet på nordsiden av dalen. Mursand ble hentet fra Hunddalselva og fra Bjørnfjell, før man oppdaget bra sand på stedet. Sement ble fraktet opp fra Rombaksbotn – delvis med hest, delvis med hest og taubane. Også stillastømmer ble kjørt opp fra botnen – en svært vanskelig og kostbar transport, med lengder på opptil 18 meter.

    Selve bru er bygd av stål, den er 180 meter lang og hviler på 9 pendelpilarer med høyder fra 12 til 30 meter. Den er levert av Gustavburg Bruckenbananstalt i Tyskland (egentlig «Vereinigte Maschinnfabrik Augsburg und Mascingesellschaft Nunberg A.G.». Alle deler var sammenpresset på fabrikken før de ble sendt til Norge. Brua ble tegnet i Norge og produsert i Tyskland.

    Pillarene ble fraktet i deler opp fra Rombaksbotn om vinteren. Reisning av pillarer startet 1.mai 1902 under ledelse av den tyske leverandøren. Etter at Norddalstunnelen var gjennom-brutt og sporet ført gjennom denne, kunne monteringen av ståloverbygningen begynne. Ved enden av brua var det ikke plass for midlertidig lagring av ståldeler, og de enkelte stykkene måtte lesses på jernbanevogner i Narvik Havn og transporteres fram til brustedet nøyaktig i den rekkefølge som sammenbyggingen skulle forestå. Det ferdige byggverket kunne over-leveres den 31. august, og den 15. november 1902 kjørte det første malmtoget ned til Narvik. Det siste toget kjørte over brua den 1. oktober 1988.

    Området under og omkring brua bar sterkt preg av den intense byggevirksomheten. Her stod brakker, det ble tatt t masser og anleggsveien både hit ned og til det sørlige bruhodet. Brua ble forsøkt sprengt under 2. verdenskrig, men den lot seg raskt satt i stand igjen.

    Ved hvert bruhode er det skutt tunneler inn i berget.

    Vi ser også Nordalsenden Vokterbolig ved nordenden av brua.

    Vi går videre og passer de nye tunellene og den nye brua som ble bygget ved omleggingen av banen.

     alt

    alt
     

    Her passerer vi en «Skysstasjon». Her fikk kjørerne byttet hester. Noen har sagt at uten kvinner og hester hadde malmbanen aldri kunne blitt bygd. Arbeiderne med sin kokker arbeidet jo spredd lags hele bane-strekningen, og til dem trengte man å få fram arbeidsmaterieler og proviant. Kjørere med hester ble derfor samlet i Kiruna, Tornehavn, gamle Vassijaure og Rombaksbotn, som var de store knutepunktene. Det var transport til begge statsbanene, men også til såkalte proviantører og privatpersoner. I Rombaksbotn bodde det et trettitals kjørere ifølge manntallslistene. Her er veien oppover bratt. Med lass på 1000 kg ble det hardt både for mann og hest.


    Vi ser over til Søsterbekk holdeplass.

    alt

    alt

    Lenger opp mot Bjørnfjell kommer vi til der hvor E. M.Hagfors fjellstue sto.

    Denne ble bygd i 1899, senere utvidet. Butikk og kafè for kjørere og andre veifarende. Også arbeidere fra brakkene omkring søkt hit. På loftet var det privatbolig.


    alt
     

    Gamle Bjørnfjell stasjon.

    På andre siden av dalen lå gamle Bjørnfjell stasjon.

    Trafikken på banen gikk bedre enn ventet. For å greie flere togekspederinger trengtes en ekstra møteplass mellom Hunddalen og Riksgänsen, og (gamle) Bjørnfjell ble åpnet i 1913.

    Linjen her er ikke horisontal, og det ble bygd ekstra tunnel og stikkspor med mothelning, både for oppbremsing for tog som kom nedover med last, og som startstrekning for tog som skulle oppover. Løsningen var ikke god, og ved elektrifiseringen av banen i 1923 bestemte man at stasjonen skulle flyttes lengre opp på fjellet.

    Gamle Bjørnefell ble nedlagt i 1925 (og avløst som holdeplass i 1956 av Søsterbekk). Stasjonsbygningen var i to etasjer og lå ut mot dalen men hageanlegg rundt. På stasjonen stod det også et ishus (fryseri). Ovenfor banen står grunnmurer, bl.a. av en anleggsbrakke i stein fra anleggstiden. I mellomkrigstiden var det kafè på Gamle Bjørnfjell.

    Fyllingen til stikkspor ble tatt til fyllmasse ved ombyggingen av banen i 1987-88.

    Like ved der vi tar av til venstre mot Haugfjell stasjon lå Petter Paulsens Cafè. Den var nok noe mindre enn Hagfors Cafè og bare med en etasje

    alt

    To andre handelsboder lå like ved riksgrensen.


    alt

    Haugfjell stasjon.

    Opprinnelig anleggsbrakke i stein, som en senere har satt en trebygning oppå, her vokterbolig.

    Her var det tidligere holdeplass men denne ble nedlagt etter endringen av banen og det at da ble Søsterbekk holdeplass ført opp igjen noe nærmere en tidligere.

     

     

     

     

     

     


     

     

     
    Antall på siden nå
    Vi har 59 gjester her nå